Om man gjentar en løgn ofte nok blir den til slutt en sannhet.

Som mange sikkert har fått med seg har jeg sterke meninger om NATOs krigføring i Afghanistan. Ikke minst er jeg opptatt av hvordan “fredsnasjonen” Norge legger alle sine prinsipper til side for å “ivareta det gode forholdet til våre allierte.” På fylkesårsmøtet til Rogaland SV var jeg en av forfatterne av en resolusjon som krevde at Norge skulle trekke samtlige soldater ut av landet som et politisk signal til krigshisserne i Washington om at vi krever en ny linje i Afghanistan.

Motargumentene jeg blir presentert med har en sterk tendens til å samle seg rundt to punkt:

1. Det er så mye bedre nå enn det var under Talibans skrekkvelde.

2. Om vi trekker oss ut nå blir det brått mye verre for det afghanske folket.

Ok, jeg har forståelse for de som faktisk kjøper disse argumentene. Når våre politiske ledere og våre allierte med alvorstyngede miner presenterer disse uomtivistelige sannhetene for oss i tide og utide er det lett å la seg overtale. Jeg skal faktisk gå så langt som å si at jeg i stor grad er enig med punkt 2. Men for å begynne i riktig ende:

1. Talibans styring av Afghanistan var virkelig et skrekkvelde. Våre ledere har rett i det. Det er derimot meget provoserende når de i samme åndedrag bruker dette for å underbygge illusjonen om en pågående sivilisasjonskamp og for å opphøye sine egne motiver til uselviskhetens sfære. For hvem var det som;

A. Trente, utstyrte og finansierte Taliban til å begynne med? – Svar: USA

B. Støttet Talibans regjering når de hadde tatt makten? – Svar: Pakistan og Saudi Arabia. (To av USAs største allierte i regionen.)

C. Støttet den nå NATO-støttede Nord-alliansen som utgjør ryggraden i Karzais regjering? - Svar: Russland og Iran.(!)

Jeg er uansett sterkt uenig i at det er så mye bedre nå enn det var under Taliban. Opiumsproduksjonen har eksplodert, hvilket nå medfører at heroinen strømmer inn i Europa i tidligere utenkelige mengder. Hvorfor skjer dette spør man seg gjerne. Svaret er like oppsiktsvekkende som det er forkastelig. Flere av ministrene i Karzais regjering (De aller fleste av disse fra Nord-alliansen, NATOs bestevenner i landet) er Krigsherrer som finansierer sine imperier og militære makt ved nettopp Opiumsproduksjon. Med andre ord beskytter NATO nå Narkobaroner som årlig tar livet av hvem vet hvor mange mennesker i verden. 

Eller kan vi lese om journaliststudenten Sayed som nå er dømt til døden fordi han leste en artikkel som kvinners rettigheter.    Etter at det ble påpekt en rekke forferdelige menneskerettsbrudd i saksgangen, presterte en av Karzais ministre å banke igjennom i nasjonalforsamlingen at dødsdommen skulle fullbyrdes.  Dette er altså den vidunderlige nye verdenen vi skaper i Afghanistan. I Saudi Arabia, som fortsetter å være NATOs viktigste allierte har denne saken et mer kuriøst sidestykke, da  flere unge menn i ble arrestert for å “flørte” i offentlighet! Vi har noen merkelige allierte i denne “sivilisasjonskrigen”.

2. Ja, jeg har ingen tvil om at situasjonen kommer til å brått forverre seg om Norge trekker ut sine soldater fra Afghanistan. Derimot har jeg heller ingen tvil om at situasjonen nå GRADVIS forverrer seg til dette punktet, uansett hvor mange norske soldater vi sender til landet. USA og NATO virker ikke på noe tidspunkt å ta dette innover seg, og det er derfor vi er nødt til å sende et signal som er sterkt nok.

I 1838 invaderte det Britiske Imperiet for første gang Afghanistan. Siden den gang har stormaktene brukt enhver anledning til å “frigjøre”, “stabilisere” eller “demokratisere” landet for dets eget beste. NATOs krigføring i dag er med andre ord en videreføring av en politikk som har vært ført i 170 år! Er det rart at vi mener det er på tide å stille spørsmål?

 Afghanistan er IKKE “den hvite manns byrde”, og det er på høy tid at våre politiske ledere tør å ta dette standpunktet med seg inn i maktens korridorer i NATO.