Politikere er noen hyklere

Hørt det før? Alle politikere er dumme, giddalause, late, onde, griske hyklere? Kanskje kollegaen din forbannet politikere i lunsjen, eller kompisen din over en øl i helga. Du var enig, du nikket, og dere ristet på hodet. Og inni dere følte dere det som om dere var del av en rettferdig folkelig harme. Alle politikere er verdiløse.

På 90-tallet fikk vi en ny TV-kanal her i annerledeslandet. TV2 utfordret NRK med å være friskere, mer interessant og for “folk flest”. (Ihvertfall de som likte sitcoms og såpeserier.) Noe annet TV2 brakte med seg var en annen måte å formidle nyheter på. Nyhetssendingene på TV2 var kjappere, mer sensasjonspreget og ble alltid avsluttet med en lett sak som fokuserte på hvor god tone det var mellom de informelle nyhetsoppleserne. Et annet, og mer ødeleggende moment var hvordan de adopterte den amerikanske måten å fokusere på politikere, ikke politikken. Fremst blant politikerne som forstod at denne endringen var på vei stod Carl I Hagen, og mannen har siden melket dette for det det er verdt. Enhver politiker som ønsker å delta i rikspolitikken har etterhvert forstått at de må følge spradebassen Hagens eksempel. For de som ikke er enige ber jeg dere om å se på bildet øverst i denne saken. Stort mer tabloid blir det vel ikke. På toppen av det hele klarer Dagbladet å sortere dette oppslaget under “kultur”! Imponerende!

Med TV2s suksess ble andre norske mediehus nødt til å tenke nytt, og plutselig har vi en virkelighet hvor et oppslag hvor guvernør i Eliot Spitzers luksusprostituerte gis et ansikt (dog jeg antar at det er andre attributter DB ønsker å fange leseren med i denne saken), rangeres høyere enn f.eks. dyptgående artikler som kan gi leseren innsikt og forståelse i situasjonen i Afghanistan. Dagbladet klarer tilogmed å melke Monica Lewinsky -saken 10 år etter at de sist solgte stort på den. Hvilket håndverk! Aksjonærene gnir seg i hendene, mens tidligere redaktører roterer som snurrebasser i graven.

Denne amerikanske politiske hverdagen som blåses opp i riksmedia har de siste ti årene forplantet seg til den norske rikspolitikken. På bildet jeg nevner lengre oppe i denne posten kan man se dette med en glassklar tydelighet. Norske partiledere som egentlig ikke ønsker å være der, men som ikke tør å la være i frykt for medias reaksjon. De siste årene har vi dessverre opplevd at også lokalpolitikken nå gjerne tas under samme kam som utro guvernører og rikspolitiske spradebasser som Hagen.

I en mediehverdag hvor politikerforakten har en slik fantastisk grobunn, opplever jeg som lokalpolitiker denne forakten nesten hver eneste dag. I de aller fleste tilfeller oppstår slike situasjoner når personer jeg tilfeldigvis møter (gjennom venner, eller nye kollegaer o.l.) ikke er klar over at jeg er politisk aktiv. Personlig er jeg så lei at jeg ikke orker å opplyse dem om at jeg er det, da dette som oftest etterfølges av en pinlig stillhet, og ordene “men du virker da OK.”

Og her er vi ved poenget mitt. Politikere er faktisk i 99% av tilfellene helt OK. De er som deg og meg. De har gode og dårlige dager, barn i barnehage, båt på fjorden, huslån og fylleangst. Det som gjerne skiller en politiker fra mengden er en iboende stahet og et ønske om å forme verden til beste for oss alle. Uansett hvilket parti de tilhører er det et uomtvistelig faktum at så nært som samtlige politikere her et genuint ønske om å hjelpe folk. De tror på ideologien sin, og de ofrer mye for å få denne fram. Ta mitt eget eksempel: I fjor tror jeg kanskje jeg brukte 1000 timer på politikk (et normalt arbeidsår er ca. 1850 timer). For denne innsatsen høstet jeg ca. 700 kroner, og en mengde kjeft.

Hva tror du hadde skjedd om alle som meg, være seg SV, AP, H eller FRP sa at nok var nok, og ga seg med politikken?

Klem en politiker idag, og gi noen rosende ord. Det har de pokker meg fortjent!

  

Fornuftige folk

Jeg har oppnådd å få min første henvisning i en annen blogg. yay!

Dog har det seg slik at Martin, hvis blogg jeg nevnes i er en av mine gamle svirebrødre fra Bergen. Hadde verden gått litt annerledes hadde han og jeg nå vært ute på en av våre tallrike verdensturneer i Bluesens tjeneste. Uansett: Mannen er verdt å lese, så gjør det!

Hedgard